Djokovics enestående tårer.

Har du noen gang sett Novak Djokovic gråte? Kanskje, men det minnet er sannsynligvis vanskelig å huske. Men 4. august 2024 vil bli en dag å huske Djokovics tårer. Rett etter det avgjørende tiebreaket i andre sett av herre-OL-finalen i single i 2024, slapp Djokovic racketen, feiret, håndhilste på Carlos Alcaraz før han slapp løs enestående følelser. Djokovic knelte med hodet hvilende på armene og brast i gråt. Nærbilder viste 37-åringen skjelve ukontrollert. Han så opp på himmelen, gjorde korsets tegn og kollapset igjen. Tilbake i setet fortsatte den 24-dobbelte Grand Slam-mesteren å gråte, ute av stand til å stoppe. Da han mottok et serbisk flagg fra en balljente, fortsatte Djokovic å gråte og feire. Tennislegenden løp til tribunen og brøt nok en gang følelsesmessig sammen med trenerteamet og familien sin. Det er ingen overdrivelse å si at fansen aldri gjennom karrieren har sett Nole gråte så lenge og med slike følelser. Og hvis de kunne, ville de ønske at det skulle vare evig. Fordi det var verdt ventetiden. Verdt alt Djokovic har gått gjennom. I motsetning til dette deltok Djokovic i sine femte olympiske leker i finalen, mens Alcaraz deltok i sitt første. Det er ikke dermed sagt at den spanske spilleren ikke fortjente gullmedaljen, men det ville ha vært utrolig grusomt for Djokovics karriere hvis han ikke hadde vunnet.

Djokovic gråt ukontrollert, overveldet av følelser han aldri hadde opplevd før. Foto: Tennis

Seksten år på å endre fargen på en medalje. Når det gjelder tid, er det veldig lang tid. Og når det gjelder arrangementer, er lengden enda mer skremmende. I motsetning til Grand Slam-turneringene, som arrangeres årlig og gir Djokovic muligheter til å vinne, finner OL bare sted hvert fjerde år. Da Djokovic deltok i Beijing-OL for første gang i 2008, og vant en bronsemedalje i en alder av 21 år – samme alder som Alcaraz er nå – trodde de fleste at en gullmedalje snart ville komme hans vei. Sammen med en rekke prestasjoner på ATP-touren, ville Djokovics plass i legendenes pantheon bli ytterligere belyst. Men så, med én eliminering i første runde og to semifinaleopptredener, innså folk plutselig at Djokovic var 34 år gammel ved det siste OL i Tokyo for tre år siden. Gullmedaljen var ingen steder å se, mens Roger Federer og Rafael Nadals plasseringer skinte sterkere, begge hadde allerede vunnet olympiske gullmedaljer. Fantes det noe håp for Djokovic etter å ha tapt mot Alcaraz i Wimbledon-finalen, lidd av en kneskade som krevde operasjon, og spilt med bandasjert kne? Ja, men ikke mye. Men selv under de vanskeligste omstendighetene forble Nole Nole, og viste overlegen ro sammenlignet med Alcaraz, den unge spilleren som spilte med stor entusiasme og tydelig viste sitt ønske om å vinne. Man trodde at hvis Alcaraz økte tempoet, ville Djokovic kollapse. Men i den frem-og-tilbake-kampen viste Alcaraz sine 33 uprovoserte feil seg å bli kostbare. Djokovic, i den kampen, la alt i den – hjertet, sjelen, kroppen og familien – i den. Med disse verdiene tente seieren alt. Endelig ble den manglende brikken i «Djokovic-sonen» fylt. All misunnelse over hans mangler ble fordrevet. Etter tårene og følelsene som fylte Philippe Chatrier-banen søndag ettermiddag, kan Djokovic nå smile tilfreds.